Hei, du må oppdatere nettleseren din for å kunne besøke oss.

Obduksjon - den siste legeundersøkelsen

En obduksjon er en grundig utvendig og innvendig undersøkelse av kroppen etter døden. Formålet med en obduksjon er å få oversikt over dødsårsaken og det hendelsesforløp som førte til døden.

​Noen ganger kan dødsårsaken være ukjent, for eksempel der dødsfallet kom så brått på at det ikke var tid til å gjøre tilstrekkelige undersøkelser. Selv når dødsårsaken synes klar kan obduksjonen gi viktig informasjon både til pårørende og legene.

Resultatet fra obduksjonen kan:

  • Fortelle hvilken effekt behandlingen har gitt
  • Skaffe ny viten om sykdommer
  • Gi kunnskap til legen som kommer andre pasienter til gode
  • Gi en oversikt over dødsårsaker og helsetilstanden i befolkningen
  • Gi politiet informasjon ved et mistenkelig dødsfall

 

Obduksjon kan bare rekvireres av lege eller politi, men generelt strekker helsevesenet seg langt for å etterkomme pårørendes ønsker så sant det er kapasitet. Hvis dødsfallet skjer på sykehus og legene ikke selv foreslår obduksjon, kan du ta dette opp med legene som behandlet avdøde eller med avdelingsoverlegen.

Nærmeste pårørende skal så langt råd er få informasjon om at det kan være aktuelt å obdusere den avdøde, og har full rett til å motsette seg en obduksjon. Obduksjonen blir som regel utført første virkedag etter dødsfallet, men sykehuset kan utsette obduksjonen hvis pårørende ønsker mer tid. Hvis sykehuset ønsker å benytte materiale fra obduksjonen til senere undervisning eller forskning, skal pårørende også informeres og gis mulighet for å reservere seg særskilt, selv om obduksjon blir utført.

Hvis politiet begjærer en rettsmedisinsk obduksjon som ledd i en etterforskning, kan man som pårørende ikke motsette seg undersøkelsen.

En obduksjon er en grundig utvendig og innvendig undersøkelse av kroppen etter døden. Undersøkelsen utføres av en spesialisert lege (patolog) og en obduksjonstekniker. Først undersøkes kroppen utvendig for å se etter skader. Man åpner så legemet for å undersøke de indre organer og hjernen. Det tas ut et antall små vevsbiter for undersøkelse i mikroskop. Noen ganger tas også prøver til for eksempel medikamentanalyse eller påvisning av bakterier. Når undersøkelsen er ferdig føres organene tilbake i kroppen og åpningene lukkes. Når den avdøde senere ligger kledd og pyntet i kisten vil disse sårene vanligvis ikke være synlige.

Små vevsbiter som tas ut til videre undersøkelse blir tatt vare på ved patologiavdelingen. Av og til vil det være nødvendig å bevare større deler eller hele organer for grundigere undersøkelse. Disse organene kan da ikke legges tilbake i kroppen, men blir i ettertid kremert.

Som regel vil en obduksjon ikke ha noen betydning for tidspunktet for begravelsen. Obduksjonen utføres som regel på formiddagen første virkedag etter dødsfallet, og den avdøde kan derfor tidligst hentes av begravelsesbyrået samme ettermiddag. Noen ganger må obduksjonen av praktiske grunner utsettes. Begravelsesbyrået kan gi nærmere informasjon i det enkelte tilfelle.

Etter en sykehusobduksjon går rapporten til den legen som rekvirerte undersøkelsen. Det er derfor oftest den behandlende legen ved den aktuelle avdeling eller fastlegen (ved dødsfall utenfor sykehus) som vil ha den videre kontakten med pårørende. Er man i tvil om hvor man skal henvende seg, kan man kontakte patologiavdelingen for veiledning.

Rapporten etter en rettsmedisinsk obduksjon går til politiet, og det er i prinsippet oppdragsgiveren som bestemmer hvem som skal få vite hva som ble funnet. Dersom det ikke dreier seg om etterforskning av en kriminalsak vil vanligvis den patologen som gjorde undersøkelsen, i samråd med politiet, kunne formidle resultatet til de pårørende. Noen ganger er det mulig å gi et fullstendig svar med en gang etter obduksjonen, men andre ganger kan det ta tid før svar på alle spesialundersøkelser foreligger.

Maŋemus ođastuvvon 2023-11-17