MRI-guided dynamic risk assessment in cervical cancer based on tumor hypoxia at diagnosis and volume response at brachytherapy
2024 MR-veiledet dynamisk risikovurdering av pasienter med livmorhalskreft basert på oksygenering av svulst før behandling og skrumpning av svulst underveis i behandling
Skipar K, Hompland T, Lund KV, Lindemann K. Hellebust TP, Bruheim K, Lyng H Radiotherapy and Oncology 2024 Mar 29
Pasienter med lokalavansert livmorhalskreft behandles med utvendig og innvendig stråleterapi kombinert med cellegift. 1/3 av pasientene får tilbakefall av sykdommen. Vi trenger bedre metoder for å indentifisere pasienter med høy risiko for tilbakefall tidlig slik at vi kan intensivere behandlingen hos disse pasientene. I tillegge er det viktig å identifisere pasienter med lav risiko for tilbakefall, da disse pasientene kan få en mildere behandling, og dermed oppleve færre bivirkninger.
Lav oksygenkonsentrasjon i livmorhalssvulster (hypoksi) er hyppig forekommende, og medfører en mer alvorlig sykdom. Dette skyldes at hypoksiske kreftceller utvikler flere aggressive egenskaper som blant annet øker risiko for fjernspredning. I tillegg kan hypoksiske kreftceller være mer motstandsdyktige mot kreftbehandling, da særlig stråleterapi.
Hypoksi i livmorhalssvulster kan fremstilles ved MR-avbildning. Vi har i tidligere forskning vist at pasienter med mye hypoksi i svulsten før behandling, vurdert på MR, har større risiko for tilbakefall av sykdommen. I denne studien har vi kombinert informasjon om hypoksi før behandling med informasjon om hvordan svulstene skrumper underveis i behandlingen. Det vi ser er at pasienter som har svulster med mye hypoksi og i tillegg har en dårlig skrumpning av svulsten underveis, har en dårlig prognose. Pasienter med mye hypoksi, men med god skrumpning underveis, har imidlertid en bedre prognose. Den beste prognosen finner vi hos pasienter med lite hypoksi og god skrumpning underveis, og ingen av disse pasientene fikk tilbakefall i vår studie.
Basert på funnene kan vi bedre identifisere pasienter med god og dårlig prognose, og dette kan bidra til at pasienter får en bedre og mer tilpasset behandling.
Kjersti Skipar